© Bjærke Estate 2011 Maleren Den norske maleren Håkon Arnestad Bjærke studerte ved Kunst- og håndverk-skolen og ved Kunstakademiet i Oslo  fra 1928 til 1932. Han fikk sin debut på den årlige Høstutstilling, Oslo 1932, og var representert her de følgende fire år.  I 1937 flyttet han til Kaupang ved Larvik. Hans første separatutstilling var planlagt i Kunstnerforbundet i Oslo 1940,  men ble ikke realisert før 1945 på grunn av krigen. I de følgende år stilte han ut i Larvik, Sandefjord, Bergen og Oslo.  Han ble invitert til Den frie Efterårsudstilling i København og deltok her 1945-48. På 1960-tallet stilte han ut i Odense,   Würzburg, Wiesbaden, Frankfurt og Oslo.  Et representativt utvalg av hans produksjon ble stilt ut i en retrospektiv utstilling på Stenersenmuseet, Oslo, og på  Haugar, Tønsberg, i 2002. I 2010 arrangerte Larvik Kunstforening en større minneutstilling med 42 utvalgte arbeider.  Det er et umiskjennelig karakteristisk preg over Arnestad Bjærkes tegninger og malerier. Samtidig er det et meget  stort spenn i motiver og koloritt. Grunnlaget for alle bildene var hans enestående evner som tegner med en fast men  fullstendig fleksibel og fri strek. Han ga motivene et særskilt organisk preg og fremhevet motivets karakter. I mange  detaljer ser vi også en underfundig humor.  Produksjonen kan deles inn i tre hovedperioder: 1930-1940, 1943-1958, 1958-1977. Fra begynnelesen av 30-årene  finnes bevart noen få bilder som er bearbeidelse av studiearbeider. Det er Abstrakt 1930, Vindu 1931-32, og Akt 1932-33.  I tillegg bilder som representerer tidens stil, men som ikke er utpreget typiske for Arnestad Bjærke: Veien 1933, Fuge 1933, og Fire 1934. Selvom disse bildene derfor ved første øyekast fortoner seg mer ordinære, viser de at han  behersker stilelementene og bildene er karakteristiske for sine sjangere. Disse bildene ble malt da kunstneren var i  begynnelsen av tyve-årene. Imidlertid viser de en begynnende utvikling av hans egen individuelle stil.  Ti år senere, i 1943, har han utviklet sin egen stil. I de følgende år skaper han geometriske så vel som bilder med et  figurativt utgangspunkt hvor han anvender sin egen komposisjonsteori. I løpet av 1950-årene skaper han en rekke nye  komposisjoner. Samtidig blir gamle komposisjoner utført i nye variasjoner.  Fra slutten av 1950-tallet utvikles hans stil videre. De figurative motivene blir mindre og mindre gjenkjennbare, detaljer  forsvinner og bildene utvikler seg i retning av rene farvekomposisjoner (eks. Opus 46). Mange av bildene utføres nå på  grovt lerret hvor strukturen kommer tydelig frem samtidig som strøkene blir bredere. En lysere farvetone blir også mer  fremtredende.  Det mest karakteristiske element i Arnestad Bjærkes bilder, ved siden av tegningen og den store variasjon i farven,  er de transparente flater. I sin endelige form er dette utviklet til et konsekvent, helhetlig prinsipp i bildene. Bildet bygges  opp av utelukkende transparente elementer avgrenset av konturer. Alle konturene er sluttede. Dette prinsipp innebærer  at elementene ligger over og under hverandre, ikke ved siden av hverandre slik de gjør i bilder påvirket av den kubistiske   tradisjon. Den relative farveendringen over den enkelte kontur  er den samme langs hele konturen og definerer dermed  konturen visuelt. Overlappende plan gir inntrykk av en ny farve som er en syntese av farvetonene i de enkelte elementer.  Dette resulterer i at lyset synes å komme ut av bildet, som om bildet lyser opp. Dette gjør også at figurative elementer  som dekker hverandre kan vises fordi man ser gjennom figurene. En beskrivelse av de mer tekniske sider av denne   komposisjonsteorien finnes i Tor Bjærke (2011): Håkon Arnestad Bjærke. Farvesystem og komposisjonsteori (Upubl. MS).  Allerede tidlig på 30-tallet benyttet Arnestad Bjærke transparente felter i bildene. Vi ser det i Abstrakt 1933, Uten tittel (Danser) 1934 og ikke minst i Hellige familie 1936. Men ikke i noen av disse bildene er systemet gjennomført fullstendig.  Noen konturer ender blindt. Deler av bildet er adskilt fra de øvrige deler, fordi enkelte konturer bare relaterer seg til en del  av bildet, ikke til bildet som helhet. Også når det gjelder farveendringen som definerer den enkelte kontur er det i alle   disse bildene en inkonsekvens når man sammenligner med de senere bilder. Kalibreringen av farvene er basert på skjønn  og er konsekvent behandlet innenfor hvert enkelt bilde, eller bare deler av bildet.  De eldste bildene som er helt gjennomført når det gjelder konturene er Opus 19 antagelig fra 1936 og det abstrakte  Tid som viser et stilisert kvinnehode, antatt å være fra 1940. (Opus 50 og Opus 42 tema 2 er også datert så tidlig som  1939). I disse bildene er imidlertid farvene bare tilnærmet i overensstemmelse med den senere kalibrerte farvebruk,  dette gjelder spesielt valør. Bildet Anatomi, datert 1940, er helt i overensstemmelse med det fullt utviklede  komposisjons-systemet. Det var antagelig da han var kommet til dette punkt i utviklingen av sin kunst at Arnestad Bjærke   innså at han trengte en konsekvent gjennomførbar metode for valg av farver.